Chryslerklubben

[40 DeSoto cpe`s]

Hei igjen !!

Her kommer omsider fortsettelsen på storyen....

Du vet, det er ikke rart man bruker flere år, for ikke å si ti-år på å restaurere en bil, når man bruker år på å skrive noen linjer på hva man har gjort med bilen. … Eller ikke gjort !!
Ok. Det har vært ” noen andre” biler innimellom også da… Og ett par samboerforhold…. Og tre fire leiligheter….Og ett par hus.. Ei hytte.. Og ikke minst to flotte barn som ”plutselig har blitt 8 og 14 år…

Jo da, tiden går… Eller som en venn sa: Lars, tiden går ikke, den kommer…

Uansett, sist jeg var i det kreative hjørnet og følte for å dele mine verdifulle opplevelser med menneskeheten, skrev jeg visst noe om en fortsettelse om min DeSoto mani. Som skulle gjelde Coupe nr 2. Og jeg må få opp farten, for det har blitt både Coupe 3 og Coupe 4 siden sist jeg skrev.. Og disse ble ikke funnet i Elverum. Det får da være grenser til flaks!!

Som jeg nevnte tidligere, fikk jeg via Einar Olsen (en av WPC Norway grunderne) snusen i en 1940 DeSoto Custom Coupe til salgs i New Jersey, litt sør for NewYork. Han hadde funnet den i Hemmings Motor News. Prisen var $3000.- og det var ikke småpenger for en 18 åring i 1979. Einar seilte til sjøs på den tiden og hadde anløp på Østkysten, så han kunne kikke på den for meg hvis den ikke ble solgt før den tid. .. Det varte og det rakk og etter hvert her hjemme oppdaget jeg at min Julussdals DeSoto var i en sørgelig forfatning.. Dvs. det størts problemet var alle delene som manglet. Dashbord var klippet opp og instrumentene kom fra 46 Ford, eller var det Volvo ? husker ikke eksakt. Det meste av listverk manglet, den hadde påskrudde skjermlister fra Volvo PV, motoren manglet topplokk, etc. etc. Men det som nok tok pusten mest fra meg, var at nesten hele gulvet manglet. Jeg kjente ingen som drev med restaurering og her trengtes kunnskap og erfaring. Per og jeg spleiset på ett gammelt gass-appartat , men det var så slitt at flammen slo tilbake i håndtaket i ett sett slik at det ble så varmt å holde i at vi en gang måtte kaste det ut i snøen ! Med flaskene og alt !!! Vi ante ikke hvor langt inn flammene hadde gått. Og det var farlig hadde vi hørt !! Må nesten le litt av det nå. Tror jammen vi solgte utstyret på Ekeberg noen år senere. Som en antikvitet, vel og merke !
Tilbake til bilkjøpet. Den voksende kunnskapen om tilstanden på deSoto`n gjorde det klart mer aktuelt å kjøpe en som var ”ferdig” og i frykt for at Coupeèn i USA skulle bli solgt før Einar fikk kikket på den, gjorde at jeg sendte dollars over dammen.. Noen sjanser får man ta… Mener å huske at mine finansielle støttespillere IKKE var helt enige… Som i hovedsak besto av mine foreldre.. Jeg så imidlertid ingen større fare ved det. Jeg skulle bare visst ! Dette var jo lenge før noen en gang hadde hørt om begrepet ”30 årsregelen”

Så hvordan skulle vi få den hjem uten å måtte fortolle den? Einar visste råd ! Det skal være usagt fra min side om han hadde erfaring i lignende foreliggende, men han viste eksakt hvordan vi skulle gå frem ! Ingen fare med det! Planen ble som følgende: Bilen skulle sendes på bilfrakter som returnerte nærmest tomme fra USA. Dermed fikk vi billig frakt ! Bra! Bilen skulle sendes fra Østkysten til Antwerpen, Nederland ! Ikke fullt så bra ! Hvordan i all verden skulle jeg få kjørt den over nærmest samtlige tolloverganger i Europa og hjem til Norge?? Ingen fare, Einar berolige meg.. Han kjente sjømannspresten i Antwerpen godt. Han kunne hjelpe til med å få bilen ut fra tollkaia der ! Hmm. Vel og bra å kjenne presten der, tenkte jeg, men jeg hadde nok satt større pris på om han hadde kontakt med sjefen sjøl ! I den grad han ville involvere seg i slike lysskye foretakende. Ikke hadde jeg vært særlig ivrig kirkegjenger heller, så dette lød tvilsomt i mine ører !!

Uansett, bilen ble skipet ut fra Havna i NewJersey. Om tre uker kunne jeg belage meg på en tur til Antwerpen for å hente bil. Jippi!
Tre uker gikk … og tre til.. og enda tre… Hvor i h…. ble det av bilen ?? Telefoner.. Faxer.. brev ble sendt til shipping agenten.. Det hadde skjedd en forveksling av bilen i USA. Papirene var vel fremme i Antwerpen, men bilen ? Nei, den var det dessverre ingen som visste noe om.. Forsikringen da ! Hvilken forsikring?? Jeg som knapt hadde råd til bilen, hadde i hvert fall ikke råd til forsikring ! Ukene ble til måneder. Ingen bil ! Men så. Plutselig en dag fikk jeg brev fra rederiet eller agenten. Bilen var sendt til Sør-Amerika !! Hææ ?? Den skulle lastes om og sendes til Europa snarest mulig. De regnet med at den ville ankomme Antwerpen i Januar.. Nå var det gått ca 4 mnd. Jeg ble selvsagt glad, men samtidig fortvilet. Hvordan få kjørt, en da, 40 år gammel bil med sommerdekk og på vinterføre, gjennom halve Europa? Uten å bli stoppet i tollen ?? Tja, bare en måte å finne ut det på. Å prøve. Så, etter at bilen var bekreftet ankommet havna i Nederland, ordnet jeg meg med gratis skyss med en langtransport bil fra Elverum og via ett par bilbytter underveis, ble jeg satt av foran døra på sjømannsvelferden i Antwerpen. Jeg kjente litt til Den Norske Sjømannskirka, fordi jeg noen år tidligere hadde vært på skoleskipet Christian Radich på tokt i USA i flere måned er og da besøkte vi mange sjømannskirker. Utrolig deilig å finne et bitte lite stykke Norge i utlandet for både sjømenn og lastebilsjøfører ! Norske aviser, Kjøttkaker, brunost med mer. Så likedant for meg: men i tillegg skulle presten utføre mirakler… Få ut bilen fra tollhavna, uten at dokumentene ble sendt og myndighetene i Norge ble varslet.. Ingen overdrivelse å si at jeg var en smule spent! Presten og jeg dro av gårde i kirkas nye Opel Kadett stasjonsvogn til tollhavna. Og der sto bilen! Grønn og fin! Ventetiden var ikke forgjeves ! Jeg pilte bort til bilen og presten inn på kontoret. Og ble borte.. Det varte og rakk. . Ikke fikk jeg kommet inn i den fordi den var låst… Og så kom presten ! Og tolleren etter ! Og de kranglet så busta føyk !! Jeg må ha duppet av i de fleste fransktimene på skolen , for jeg forsto ikke i klartekst hva de sa, men gestikuleringen var ikke til å ta feil av. De var ikke enige! Slett ikke! Presten dro tolleren bort til bilen og pekte på statsløva på døra på bile og det offisielle merket til sjømannskirka og fortalte tolleren at han måtte da forstå at han representerte den Norske stat! Dermed basta! Han kunne overta alle dokumenter og sørge for at alt gikk rett for seg ! I tillegg hadde han jo ID som sjømannsprest. Går dette vel, tenkte jeg, så har i hvert fall sjømannskirka fått en evig troende !! Og jaggu gikk det ikke. Tolleren, presten og jeg durte inn på kontoret igjen og han stemplet dokumenter i en viss fart og jagde oss på dør!! Så kom neste utfordring. Starte bilen! Regnet med at den var tom for strøm, til tross for at den ble kjøpt som ”turn-key car” Og ganske riktig. No reaction! Startkabler? Niks. Hjelp fra tolleren? Ikke snakk om!
Presten dro ut et slepetau, huket det fast i kadetten . Veeent !! Jeg har ikke bremser !! Pedalen gikk rett til bunns !! Ok. Vi får bremse den på gir og starte den på gir foreslo jeg. Av gårde bar det. Prøvd å starte bil med Fluid Drive girkasse på gir?? Eller stoppe?? Jeg hadde heller aldri prøvd det. Og presten kjørte som om han skulle ha en viss person i rævva. Dvs. det hadde han jo. Meg på slep. Men jeg tenkte på en annen viss person… Han kjørte som en gal gjennom haveområdet, jeg fikk ikke start, ikke stopp, bare så vidt bitte litt skrubbing med kardang brekket som er på disse bilene. Det røyk fra gulvet !! Parkbremsen var helt innsauset i olje fant jeg ut litt senere. At den kjøreturen gikk bra var ett under og kanskje ett bevis i seg selv på at høyere makter finns. Godt at kontaktmannen satt i bilen foran ! Jeg tror faktisk ikke jeg har vært så redd i bil verken før eller senere!!
Til slutt endte vi opp på sjømannskirka igjen og som ved ett under uten skader verken på GM eller MOPAR. Og jeg lover at hvis presten hadde bråstoppet, så hadde nær to tonn MOPAR stål pløyet over ham som ett slagskip! Tror nok jeg hadde ett eller to skjeblad brunt i trusene etter den turen. Nå gjenstod det bare å få start på gamla! Vaktmesteren på kirka, en gammel maskinist, var helt i fyr og flamme og stilte garasje og verktøy til rådighet. Han husket godt DeSotoene fra sin ungdom så dette var helt topp!
Første forsøk med startkabler gikk greit og bilen startet! Murret som en katt… Deilig. Nå gjenstod bare å lufte bremser og så var det bare å ta fatt på hjemveien. Trodde jeg.. Bilen ville ikke kjøre.. På tomgang og ved turtall i fri, funket alt normalt! Men så fort jeg satte den i gir døde den bare ut. Hmmm. Hva nå? Den gikk jo perfekt uten belastning .. Feilsøking ble iverksatt. En bensinmotor trenger tre ting! Bensin! Luft! Strøm! Ja. Selvsagt kompresjon også. Bensin tilførsel og mengde sjekket OK. Forgasser sjekket, tilsynelatende ok. Ingen falsk-luft feller. Strøm meget bra. Gnist til tusen ! Komp måler ble lånt på ett militærverksted. (Samme motor som Dodge kvarting. Mye kunnskap på Natobasen i nærheten) Men ingen ting hjalp! Tenning sjekket. Korrekt. Av med forhjul, demonterte innerskjermer. Ventilklaring sjekket. Korrekt. Nå begynte vi å gå tomme for ideer. Mekaniker fra Nato verkstedet var innom. Fant ingen feil…. Kanskje kammen var utslitt?? Feil bensin??

Dagene gikk. Jeg bodde på det mest lugubre hotellet i havneområdet. Pengene gikk tomt. Ringte hjem etter mer… Jeg ble boende der nede i 10 døgn blant horer og akterutseilte sjømenn og det som verre var, men det som gjorde meg mest fortvilet var jeg fryktet jeg måtte reise hjem uten bil… UHU!!
I tillegg hadde jeg lånt prøveskilter av en bruktbilhandler på Elverum under påskudd at jeg bare skulle til Sverige to dager for å hente en bil.. Han var sikkert lynende forbanna!! Men han var egentlig bare en svindler også, så det var nesten bare til pass for`n. Lov å svindle en svindler, vel ?
Siste mulighet gjenstod: Sjekke tenningsrekkefølgen. Men anså det egentlig som bortkastet også. Her har da proffe mekanikere sett på motoren og ingen feil funnet! Så jeg ringte min far å ba ham finne VØRKSHÅPPMANUALEN til DeSoto i hylla på rommet mitt. "Bla opp på ”electrical” og bla til du finner ”FIRINGORDER” Les så opp tallekke på seks tall. Han var borte litt og så leste han opp 1-5-3-6-2-4. Nei, sa jeg du må ha byttet to tall. Nei, det står slik i boka. Forresten fikk jeg se å komme meg hjem. De hadde ikke råd til å fø på en på ett hotell i utlandet i det uendelige !! "Jammen, jammen, Tenningsrekkefølgen er feil skrek jeg og durte inn i vaktmesterens garasje. Og da fant jeg det ut. En eller annen skøyer hadde byttet om på to pluggledninger, tror det var 3`ern og 6`ern som var byttet om! Hmm Sikkert han illsinte tolleren !! Eller noen i Sør-Amerika eller, eller, samme f… kunne det være. Nå gikk bilen som e kula ! Tok en prøvetur rundt kvartalet ved velferden og den gikk virkelig bra! Vel, ett minus var det; absolutt alt av gummiforinger og dempere var gåent. Og kjøring på brosteinsbelagte gater foregår ikke lydløst da. Det kan jeg love !! Trodde nyrene skulle hoppe ut!

Vaktmesteren lo så han grein og jeg fikk faktisk hans gamle nyrebelte fra MC tiden hans til å bruke på vei hjem. Heldigvis var det ikke mye brostein på vei hjem.. Men det var kaldt. Det var januar. Fantes ikke en gummipakning i verken dører eller mot motorrom så det trakk ganske bra. Vaktmesteren sendte med meg ullpledd slik at jeg kunne pakke meg inn nå jeg kom lenger nord. Varmeapparat var det i den men det funket ikke.. Men radioen virket, så jeg hørte på ”Radio Luxemburg” for de som husker den stasjonen. Så, etter å ha takket for all hjelp fra høy og lav, begav jeg meg ut på vei mot Norge sent en kveld. Neste hinder var å få bilen gjennom tollen og ut fra BeNeLux landene. Neste tollsted gikk greit, Inn til Tyskland. Fikk transitt papirer, slik at jeg kunne kjøre videre gjennom landet. Så var det store spørsmålet: Hva gjør jeg på tollen på kaia i Kiel. Skulle ta ferge til Göteborg.. Kom dit på natta/tidlig morra etter å ha kjørt i ett sett. Vekket en nattvakt i tollbua. Han sa jeg måtte vente til dagskiftet kom. Han var bare student. Nei, sa jeg. Trenger stempler NÅ. Jeg ville ikke vente til ”proffene” kom! Han ga seg ikke, jeg måtte vente, Ja vel, sa jeg, men sjekk en ting for meg. Hent reglene for toll klarering . Og så skjedde underet igjen! Han gikk. Vekk fra skranken og karusellen med alle stemplene!! Jeg tok de største jeg fant stemplet mine dokumenter i en himla fart, hengte de på plass igjen. Han kom tilbake med regelheftene sine, jeg takket og pilte ut. Danke Schøn !!
Jeg gikk til bilen igjen, bredte pledd over meg og sov til traileren bak meg tutet og det var klart for å kjøre om bord! PUH ! Jeg hadde jo fått stemplene mine.. Så jeg kjørte rett om bord ! Ingen sjekket ett eneste dokument. Men nå var jeg så blakk at jeg måtte dele lugar med 5 stykker fra Libya aller nederst i båten. Inni maskinrommet virket det som. 5 afrikanere på flukt til Sverige med medbrakt mat og tvilsom hygiene lukter annerledes enn … skandinaver. Vil jo ikke være rasist.. I tillegg var det gummitrekk på madrassene og ullpledd som sengetøy. Billigste alternativ! Tror ikke jeg sov stort den natta...

Vel, morgenen kom. Jeg Psyket meg opp til å kjøre på GRØNN sone ”inget att declarera” Nå får det briste eller bære… og igjen ! Ingen stoppet meg !! Det var kaldt som f.. men det spilte ingen rolle ! Jeg var (nesten) hjemme. Tollen på grensa hadde jeg sånn rimelig god kontroll på mente jeg. Hadde avtalt med noen kompiser at de skulle kjøre inn i Sverige for å møte meg og samtidig sjekke grensa ved Trysil. Waterproof plan !! Men lykken ble kortvarig !!
Hadde ikke engang kommet meg gjennom Göteborg før jeg ble stoppet av Polisen. Helvete heller, tenkte jeg, så nær så nær. Men de var bare forbanna for at jeg ikke brukte blinklys !! De hadde fulgt meg og sett at jeg konsekvent ikke brukte det! Varför ?? Jo, forklarte jeg. Denne bilen er bygget før krigen og i USA var det ikke krav til blinklys da. Og i Norge ble biler uten blinklys originalt godkjent som veteraner. ” Det skiter väl jag i, du er inte värken i USA eller Norje nu, Och kriget var slut för 35 år sedan. Och vilke konstiga nummerplåter jag hadde. Hva fan er det?” Han var skikkelig grinete, men til slutt fikk jeg kjøre ”och svinga för fan inte mer enn du måste” var det siste han sa ! Så gikk ferden nordover mot Arvika. Og nå begynte det å bli utrivelig kaldt. Minus 30-35. uten varmeapparat og bil med gjennomtrekk til tusen. Jeg flyttet over choke vaieren til gassen og fikk dermed håndgass. Da slapp jeg å ha beina nede i den verste trekken.. Motoren begynte å fuske. Gasseren iste. Forvarmingen på manifolden var demontert. Gasseren ble til en kladd med is !! Fikk en bit av en støvsugerslange på en bensinstasjon som jeg surret fast med ståltråd mellom gasser og manifolden. Ble litt bedre. Men den brukte en formue i bensin. Kjentes ut som om den gikk på full choke. Kom meg til en bank som ringte min bank hjemme som meeeget motvillig gav meg enda mer kreditt… Så fikk jeg fylt bensin igjen… Og kom meg videre. Ble også stoppet av noen svenske raggare som ville jeg skulle bli med ”Glida lite” Jeg ville bare hjem!! Så kom jeg endelig til Sysslebäck, noen få mil før grensa. Der skulle forhåpentligvis Per og Arne stå og vente. De skulle ha med vinterhjul og sjekke grensa. Men der var ingen…. Og jeg ventet og ventet. Så kom en mørk Volvo herregärdsvagn kjørende. Og stoppet! Og ut kom to tollere !! Jeg tenkte f…n i h….e !!! Har jeg krysset halve Europa og så blir jeg tatt noen kilometer før grensa. Fordi to kokoser ikke kan klokka!!! (det viste seg senere at det var jeg som ikke kunne klokka) Det er ikke mulig !! Jeg gikk ut. De hilste og sa de var Svenska Tullen ! Fin bil, sa de. Hvor kom jeg fra da? Med norske prøve skilt.. Jo, sa jeg. Det henger slik sammen at jeg sist sommer hadde bilen min på utstilling i Karlskoga. Da gikk väkselådan sønder. Bilen måtte på värkstad og jeg hadde ingen pengar til å hente den før nu!! (på perfekt svorsk) Og nå står jeg og venter på vinterdekk. ”Tja,ha .vi får väl titta lite på den…” Jeg åpnet bagasjeluka som jo er nesten en mil lang. ”Här var gott om plats, men inget att fortulla. Trävlig resa hemmåt” Jeg trodde hjertet skulle hoppe over minst to slag. Så glad var jeg! Så snart de dro reiste jeg mot grensa og Norge. Sjangset på at når de var ute på veipatrulje, så var det sikkert ingen på grensa.. Og det stemte. Jeg passerte og kjørte oppover mot Elverum. De første kilometerne etter grensa er skikkelig bratte, så jeg visste at jeg ikke ville komme opp. Og det stemte! Midt oppi bakken stod jeg ! Kald som f.. Glad som f.. Jeg hadde klart det. Etter en stund kom gutta med kaffe på thermos, vinterhjul jeg ikke kunne bruke, men det beste av alt der og da: en varm bil å sette seg inni! Vi hektet slepetau mellom DeSotoen og Arnes Chevy van og dermed gikk turen opp helt greit, På flata hektet vi av og DeSotoen gikk for egen maskin til det var igjen kun 5 km. Da iset hele gasseren ned og motoren stoppet. Tempen var minus 41*. Resten tauet vi og bilen ble parkert i garasjen hjemme til det ble sommer.. og rammeskift …. Når jeg tenker tilbake på denne hendelsen, så fremstår den som den reneste galskap fra A til Å ! Helt utrolig at det gikk som det gikk. Av alle de hendelsene underveis, husker jeg nok den med stemplene til tolleraspiranten i Kiel aller best. Den gang var jo dette en forbrytelse mot tollloven og bilen skulle egentlig vært tollet inn som nybil med tre års bruksfradrag. Det i seg selv er da en forbrytelse minst like stor som med jeg gjorde. Staten ribber innbyggerne sine på bilavgifter! Saken er nå foreldet og ingen ble skadet, så alt i alt endte alt godt….Det gikk forresten noen sommere før det rammeskiftet ble gjort.. Men det er en annen historie igjen !! Og Ps: Bilen er enda ikke ferdig…

[mr.mopar]

artig historie.takk for at du deler den med oss.gjikk så mye bedre før.

[Smallblock Power E-body]

Fantastisk lesning

Flott å høre ei skikkelig utdypet historie om bilen.
Kjøre bil uten bremser kan være alvorlig skummelt,ja....

Utrulig tøffe biler dei der.....

[prowlern]

Virkelig undeholdene lesing, håper du blir i det kreative hjørnet en god stund og deler flere av dine erfaringer om din DeSoto mani med oss. Det er helt sikkert ikke bare meg som ser frem til å lese om både Coupe 3 og Coupe 4.

Bilder er vi også glade i

[challenger]

Vanvittig historie! Og spennende lesning, takk for at du tok deg tid til å dele den med oss